Sørover, sørover!

Vi fann oss fort til rette i La Coruna. Dansken var imidlertid sugen på å snakke morsmålet sitt, og gjekk på leiting etter landsmenn. Dette var uventa lett, sidan hamna hadde ein stor del skandinaviske båtar. Den kvelden hadde vi mannskapet til to danske båtar på besøk til middag, og det var reineste landturen på brygga. Begge båtane var på veg sørover med planar om å krysser Atlanteren til Karibien. Den eine var fire unge menn, den andre to tøysete karar som hadde solgt leiligheta si og kjøpt ein diger og flott seglbåt for å leve draumen. Det kom vel litt brått på oss alle då Nicolai fortalte at han hadde fått plass ombord, og at dei skulle reise neste morgon. Han hadde nemt før at han kanskje ville sjå seg om etter ein båt som skulle over havet når vi kom lengre sør, og når sjansen baud seg, så tok han den. God tur, Nicolai!

Vi andre blei liggande nåkre dagar og vente på betre vind. Tida nytta vi til å gjeste nåkre av attraksjonane i byen, "Herkules' tårn", det eldste fyrtårnet i Europa som framleis er i bruk, og den gamle festninga i hamna.

Til slutt var høva brukbare, og vi satte avgarde. Vinden var som vanleg varierande, stort sett motvind som vi måtte krysse i. Våre venar, delfinane, slo følge på vegen. Særleg er det flott om natta, når du berre høyrer eit pes i det dei kjem opp etter luft, for så å forsvinne i ei sky av moreld ned i djupet. Ei av nettene låg vi fo anker utanfor ein liten fiskelandsby som heitte Finisterra, "Verdas Ende". Hamneguiden vå kunne fortelje at dette var den antikke verda sin nordvestlegaste utpost. Det var fint å kunne sitte i sola og fundere på korleis det såg ut der då. Eit møtepunkt mellom spanske gallerar og greske eller romerske handelsmenn?

Den iberiske halvøya si vestlege kystlinje er og kjend for mykje tåke, noko som gjer at fyr og lykter kan vere vanskelege å få auge på. Vi kom oss imidlertid (med ørlite hjelp av motoren) i hamn i Leixoes, ein av hamnebyane til Porto i Portugal.