onsdag 28. november 2012

Ørkenvandring 1

Mustafa parkerte bilen utanfor eit hotell som hadde sett betre dagar, slik som det meste av Tunisia si turismenæring. Vi blei møtt av Ali, ein smilande ung araber som viste seg å vere ein slags altmulegmann på hotellet. Han viste oss vegen til teltet vårt, som faktisk heldt litt høgare standard enn venta (frykta?) med ordentlige senger. Det var imidlertid tydelege spor av at vi ikkje var dei første som låg i dei. Nuvel.

Det viste seg at området dei kalla "oasen" var ganske stort, med i alle fall fem hotell som varierte i standard frå svært luksuriøst til... vårt. Sjølve vatnholet var omtrent ein times gange frå teltet vårt. Mustafa tilbaud seg å kjøyre oss dit, etterpå måtte han attende til Matmata, så vi måtte belage oss på å gå heim. Litt mellomnøgde tok vi tilbudet. Vel framme ved den "naturlege" oasen kunne vi konstantere at vatnet blei ført til kulpen i røyr. Varmen gjorde den og til eit svært populært habitat for algar i alle formar og fargar. Rundt kulpen var der fire caféar, der nokre få arbeidsledige unge menn spelte kort. Dei lyste imidlertid opp då vi klatra ut av bilen, kanskje i håp om sjansen til å tene litt pengar, kanskje i håp om å vere vitne til kombinasjonen blondt hår og bikini. I allefall blei dei skuffa. Berre badenymfa Jared hoppa uti, Mark og eg sat molefunkne i skuggen med kvar si fanta.

Etter spaserturen tilbake til telthotellet blei vi servert ein heilt grei couscous av Ali. Kvelden var framleis ung, og vi bestemte oss for å opne den første vinflaska vår. Det var lettare sagt enn gjort! Den einaste vinopnaren på hotellet mangla ein del, slik at ein etter å ha skrudd den ned i korka var nødd å drage den ut med handemakt. Dette var den ikkje meint for, og hadde derfor eit handtak som var vondt å halde i. Naud lærer som kjend edrue turistar å inprovisere. Jared tulla ei t-skjorte rundt det skarpe handtaket for å verne hendene, Mark tok tak i flaska, eg tok tak om livet til Mark, å hoi! Alle enda på rygg i ørkensanden, eg med ein rimeleg storvaksen jøde i fanget, men Mark heldt den opne flaska triumferande i hendene. Etter dette steig stemninga jamnleg. Etter flaske nummer fire var vi heilt overgidde over kor flott det var å vere i Sahara. Sahara, liksom! Kven hadde trudd det? Sahara er nærast eit slags Soria Moria ein ser om på Globus 2! Glade ga vi oss til å vadre rundt på hotellområdet på leit etter... noko. Vi enda opp i hotellets bar, der Ali og ein kompis sat og prata. Som hotellets einaste gjestar fekk vi god bevertning. Særleg trur eg Ali var fasinert av meg som like blid og høgrøysta som dei andre uten blygsel flira og prata i selskap med berre menn. Då han utpå natta fekk sjenke meg ein shot med wiskey som eg kasta ned på strak arm trudde eg augene skulle trille ut av hovudet på han.



Vi vakna neste morgon omkring midt på dagen. Nomaden vår skulle hente oss klokka tre, så vi hadde god tid til ein dusj, litt frukost og mykje vatten. Klokka blei tre. Ho blei fire. Klokka fem kom Ali og henta oss, dromedarane var klare! Nomaden, som heitte Muhammed, snakka berre arabisk, og bittelitt fransk, slik som Jared. Med Ali som tolk forstod vi etter ei stund at han lurte på kvar teltet og soveposane våre var. Visste ikkje dei dumme turistane at det vart kaldt i ørkenen om natta? Med anstrengt roleg stemme forklara Jared at, jau, det visste vi, men Muhammed (i Matmata) hade sagt at telt og soveposar skulle Nomade-Muhammed ha med. Nomade-Muhammed og Ali prata litt fram og tilbake på arabisk med mykje skuldertrekking og risting av hovud. Jared ringte til Matmata-Muhammed, som, ikkje overraskande, la all skuld på Nomade-Muhammed. Med samanbitne tenner sa Jared at det ikkje spilla noko rolle kven si skuld det var, men hvis vi skulle få ri inn i solnedgangen, slik som vi var blitt lova og hadde batalt for, måtte vi finne ei løysing snart. Matmata-Muhammded bad om å få snakke med Ali, som sprang og henta eit lass med stive gamle ullteppe. "Is better! You will sleep under stars, like berber!"

fredag 14. september 2012

Ut i ørkenen! (del 1)

I Matmata hadde vi råka utfor ein luring som gjerne ville selge oss ein tur ut i Sahara. Som turistar flest var vi sjølvsagt interesserte i det. Muhammed (for det heitte han faktisk!) lista opp alt vi skulle få vere med på: Først skulle kolegaen hans, Mustafa, kjøyre oss med jeep eit stykke. På vegen skulle vi stoppe i fleire beduinlansbyar, både bebudde og fråflytta. Første natta skulle vi bu på eit hotell ved ein oase, mat og dusj inkludert, og romma var sjarmerande små nomadetelt. Det var og høve for å bade i den naturlege kjelda oasen var gjord av. Dagen etter skulle ein ekte berber kome med dromedarane sine og føre oss ut i ørkenen der han skulle lage eit tradisjonelt måltid til oss, før det var sengetid. Berberen skulle ha med seg telt og soveposar, vi trengte ikkje bekymre oss for ein ting! Neste morgon gjekk turen attende til oasen, der vi skulle få tid til å dusje og kvile oss før Mustafa skulle kjøyre oss attende til Matmata. Kjempeopplegg! For godt til å vere sant, trur du? Prisen var litt stiv for to seglarbomsar, men vi tenkte oss ikkje attende til Sahara med det første, så vi slo til.

Etter å ha humpa tilbake til Matmata i loagane som vi no byrja å bli ganske drevne med, passa vi opp Muhammed som naturleg nok blei glad for å sjå oss. Vi blei ei natt til i hulehotellet vårt, og resepsjonisten,som og heitte Muhammed,  lyste og opp då vi kom. Muhammed (turoperatør) ville gjerne ordne nokre flasker vin til oss, som vi kunne ha med ut i ørkenen. Han hadde nemleg ein kompis som fiksa slikt. Kor mange flasker ville vi ha? Ti? Tolv? Vi tinga fem, og tenkte at det måtta då halde i massevis!

Neste morgon kom Mustafa med jeepen, og vi kørde av garde gjennom tørt og aude fjellandskap. Vegane var ikkje overaskande svært humpete, og det var cd'ane til Mustafa også. Han prøvde den eine etter den andre, og når hakkinga blei for gale heiv han dei rett ut vindauget. Han var ellers ein triveleg og flink guide, som snakka godt engelsk. Første stoppet var ved eit stup der han demonstrerte høgda med å hive stein utanfor, før alle dei tre gutane styrta ivrige mot kanten for å sjå om steinen traff botnen. Det gjorde han, Mustafa var tydeleg stolt av resultatet, og Jared og Mark tydeleg imponerte.

Neste stopp var i ein bebudd berberlandsby. Berberane er dei som befolka Nord-Afrika før arabarane kom og fortrengte dei sørover og inn i ørkenen. Nokre av dei bur no i perifere landsbyar som denne, der bestefar er gjetar med dromedarar eller geiter, dei yngre freistar å fø seg på turisme, men dei fleste flyttar til byane for å jobbe som kelnerar. Mustafa peika ut at husa som var kvitkalka var bebudde, resten stod tomme. Det var dei fleste. Mark redda dagen til ein kar då han kjøpte eit veva teppe til mor si. Handelen blei gjort tradisjonelt over eit glas søt myntete, og det anar oss at Mustafa ordna ein litt rimlegere pris enn det dei hadde håpa å få utav ein amerikansk turist.



Så kom vi til ein forlatt landsby. Den låg oppe på ein åsrygg, nede i dalen var den nye landsbyen der det framleis budde nokre menneske. Mustafa kjøyrde oss inn på den vesle plassen midt i den tomme landsbyen og lot oss strefe. Arkitekturen var veldig eigenarta, og det var ei heilt særskilt stemning inne i alle dei tomme husa. Plutseleg kom det ein kar som gjerne ville vise oss noko. Jared og Mark fulgte nyfikne med, eg ante ugler i mosen og haldt fram på eiga hand. Litt etter kom dei hovudristande attende. Han hadde vist dei ei gamal olivenpresse, ei slik som vi nett hadde sett i den førre landsbyen, og no ville han ha pengar. Resten av opphaldet dilta han etter oss og masa, til Mustafa fekk jaga han vekk.

Ikkje lenge etter byrja vi å sjå ekte ørkensand, og forventningane steig. Snart måtte Mustafa stoppe bilen fordi det var dromedarar i vegen. Vi tok flittig bilete. I horisonten dukka det noko uventa opp ein ganske stor skog. Det var oasen, kunne Mustafa fortelje, vi var snart framme. Vi smilte og snakka oppglødde om å sove i ekte nomadetelt ved ein idyllisk innsjø omkransa av frodig palmeskog midt i ein ørken!




søndag 27. mai 2012

Brød og Circus!


Etter å ha sett det arkeologiske museet med funn frå utgravingane i Kartago, tok i loage attende til Monastir og planla neste utfart. Denne gjekk til El Jem der ein kan sjå eit gamalt romersk circus i mykje betre stand en Colosseum i Roma. Her vandra vi fritt omkring for ein billeg penge og studerte rissingane i veggane. I tillegg til namn og årstal både med latinsk og arabisk skrift var der skrapa inn mange krumsablar over alt. Eg lurer fælt på kva dei tyder. I El Jem har dei og eit mosaikkmuseum med fantastisk flotte mosaikkar. Bileta i albumet ”Tunisia” på facebook-profilen min tilrådas på det sterkaste. 

I El Jem råka i og utfor den mest ufordragelege og pågåande arabaren til no. Jared måtte truge med vald før han gav opp å selje postkort til oss. Alvorleg talt! På loageturen attende til basen spelte sjåføren ein cd med religiøse songar, nokre av dei med eit vers eller to på engelsk. Ein av desse spelte han tre gongar på rad, mulegens meint til vår fordel. Det var ein ung mann med varsam og nærast gråtkjøvd røyst som song om ”lærarane sin lærar”, Muhammed, som mellom anna hadde lært dei å vere gode, gåvmilde,  rettferdige og smålåtne, og i tillegg fått tid til å endre verda til ein betre stad, gitt. Med dei erfaringane vi har hatt med folket, fekk vi denne songen litt i vrangstrupa etter kvart. Eit er i alle fall sikkert: Kvar einaste ein av arabarane vi har hatt samkvem med må ha sove i timen!

Etter ein kviledag var vi på farta igjen. Mark hadde med seg ei guidebok som vi nytta flittig for å planlegge utfluktene våre. Denne gongen gjekk turen sørover mot Matmata. Her kan ein finne trilodyttar, ein underleg byggeskikk  der ein grev ut ei fem meter djup sjakt ned i bakken, som er åtte meter i diameter. Dette er ”tunet” , og i veggane til dette grev dei ut rom som husar ein utvida familie. Sjølv om dei fleste har hus over bakken no, er det framleis nokon som bur slik. Der er og trilodyttar som er gjort om til hotell, og vi tok oss rom i eit slikt. Den kvelden sat vi i tunhola vår og skremde kvarandre med skumle forteljingar under stjernehimmelen, før vi sov som stein i det svale underjordiske hotellrommet vårt.



Neste morgon blei vi med Mark, som er over gjennomsnittet glad i å sjå film, på pilgrimsferd til Sidi Driss. Denne trilodytten huser kulisser frå ein Star Wars-film. Eg er så lite imponert av desse filmane at eg allereie har gløymt kva for ein av dei det var, men scena viser Luke S. som et lunsj med onkelen sin heime med mor si. Dei som er interesserte kan sjå bilete på face. 


Etter dette venta ein fem timar lang loagetur attende til Monastir, før ein døgns segltur til havs og tilbake for å gje Mark ein smak på seglarlivet. Då vi la til i hamna kom politi og tollar som vanleg for å tigge til seg ”gåver”. Sjølv om vi strengt tatt ikkje hadde vore ute av tunisisk havområde, kunne dei ikkje fatte at vi ikkje hadde noko whiskey til dei. Etter å ha trampa rundt, rota og endevendt båten etter noko som var verd å stele, tok dei frå oss to naudrakettar for å bruke på neste fotballkamp, før dei gjekk misnøgde der i frå. Då var eg så rasande at sjølv om klokka no var fem om morgonen tok det ein time før eg hadde roa meg så pass at eg kunne legge meg for å sove.

torsdag 24. mai 2012

Ved Hanibals porter


Hadde det vore opp til meg så skulle vi ha blitt verande på Pantelleria til vi skulle heim, men vi hadde ein avtale i Tunisia. Venen vår, Mark, kom flygande frå USA til hovudstaden Tunis, og vi skulle møte han på flyplassen. I Tunisia har dei ein teneste der minibussar gjeng i rute mellom dei større byane. Desse blir kalla ”loage”, er rimelege og køyrer frå eigne stasjonar så snart der er åtte passasjerar på plass.  Etter å ha bytta loage i Souse var vi framme i Tunis etter to timar. Mark, som hadde lettare tilgang på internett enn oss, hadde tinga rom på Hotel Ibis. Det viste seg at dette hotellet berre hadde vore ope i tre månadar, noko som gjorde at drosjesjåføren vår ikkje visste kvar det var. Det hindra han ikkje i å leite på måfå ei stund medan taksameteret gjekk. Hotellet var derimot  ei gledeleg overrasking, nytt og moderne med blide og hjelpsame damer i resepsjonen. Serleg kosa eg meg med privat bad, og dusja så spruten stod alle vegar både vel og lenge.

Sidan det tilfeldigvis var bursdagen min tok vi drosje til restaurantområdet La Goulette, og åt steinbukk på den fjonge restauranten Cafè Vert. Deretter kula vi egget på hotellrommet før vi tok ny drosje til flyplassen. Drosjer er veldig billege i Tunisia. Frå hotellet til flyplassen, om lag 20 minutt, kosta det fem dinar som rundt rekna er 25 kroner. Ein må likevel vere obs på skurkaktige sjåførar som ikkje bruker taksameteret (dei seier ofte det ikkje verkar), for så å krevje mangedobla pris av intetanande turistar. Då vi etter å ha møtt Mark kom ut frå flyplassen dreiv sjåførane klappjakt på turistar. Vi blei nærast jaga inn i ein ventande bil, noko som viser seg å vere vanleg prosedyre,  der ein svartmuska kar med eit sjølvsikkert sleipt smil fortalte at det kosta 25 dinar å kjøre drosje i Tunis om natta. Væpna med tips frå vår skotsk-arabiske skipshandlar kunne vi heldigvis berre flire og klatre inni den neste drosja, der sjåføren slo på taksameteret sitt medan han kjefta høglydt på vår ekssjåfør som energisk ropte ”Ok, 20 dinar!” etter oss.

Med ein amerikansk turist med på laget hadde vi ei orsaking til å koste på oss litt turistering vi og. Dagen etter tok vi lokaltog, noko som var ei oppleving i seg sjølv, til det tidlegare kunstnar- og bohemreiret Sidi Bou Saïd. Denne vesle byen er namngjeten for sine vakre kvite og blå hus, og høve til å kjøpe maleri og anna frå kunstnarar som held stand. Etter  ha rusla rundt ei stund og kunn sett små turistsjapper med masseproduserte suvenirar, sat vi kursen mot Kartago i staden. Kartago var som de sikkert alle saman veit godt den store konkurrenten til det gamle Roma. Hanibal  (nei, ikkje kanibalen) kom der i frå. Då Romerriket endeleg klarte å nedkjempe kartagarane var dei så skremte at dei ikkje let stein stå oppå stein i byen, og salta jorda omkring for at riket aldri skulle kunne truge dei igjen. Det er derfor ikkje så frykteleg mykje å sjå av gamle Kartago.

Vi fann derimot etter litt strabasar eit arkeologisk museum og ruinar etter ein gammal romersk villa. Der stod et ein blid kar som gjerne ville vise oss rundt på området. Etter at han hadde fortalt oss nokre meir eller minder truverdige fakta og tømt vatten på nokre flotte mosaikkar for å få fram fargane betre, lurte han Jared med seg bak ein mur. Der grov han fram hovudet av ei gamal keisarleg statue, og tilbaud å selje det for 300 dinar (ca 1500 kr). Jared hadde heldigvis vet til å takke nei. Men då han tok nokre gamle myntar ut av lomma og lurte på om vi var interesserte i dei, blei freistinga for stor for Mark og meg, så vi kjøpte ein kvar for 25 dinar. Orsakinga mi for å smugle ein liten bit av Tunisia si kulturarv ut av landet er at eg reknar med å verdsette den meir enn dei, og alle som vil skal få sjå mynten. Dessutan er ikkje mynten tunisisk, han er romersk. Og å lure med seg funn ut av landet er ein gamal arkeologskikk. Såh deh… Uansett, etter at han hadde vist oss vegen til utgangen spurte han om nokre dinar for omvisninga, sjølv om han allereie var 50 dinar rikare. I det vi forlet staden, høyrte vi at dei andre arabarane som hang rundt billettluka kalla han Ali Baba. Herleg.

søndag 6. mai 2012


Ein kveld vi kom attende til båten vår sto der ein blid mann og venta på oss. Han synst at det var noko kjend med Thalia, og spurte om ho var designa av Harrison Butler?  Det viste seg at han har ein likeeins, berre litt større. Då dette blei klart bad han oss sporenstreks på lunsj.

Federico kom ein time seinare og henta oss i Fiat Pandaen sin. Denne var raud og ikkje turkis, men eg har uansett byrja å få litt sansen for desse små enkle bilane. Etter å ha plukka opp sonen hans, Argante 5 år, bar det opp humpete grusvegar til huset der dei budde. Federico er yrkesdykkar og reiser mykje med jobben. Han har ofte seks månader fri om gongen, og dei ti siste åra har han brukt fritida si på å sigle med dei tre borna sine og å jobbe på huset. Huset er stort og moderne, bygd i gamal pantellerisk stil og kjempeflott.

Då vi var framme fyrte Federico opp grillen medan Argante viste oss rundt på italiensk. Vi nikka og smilte til det han sa, men det var diverre ikkje mykje vi forstod. Det tok han med eit stort, om noko undrande, smil. Snart kunne vi nyte fersk og nygrilla lokal grov pølse med fersk brød og tomat, mozarella og basilikumsalat. Fruktsalat til dessert va heller ikkje feil. Etterpå viste vi og blei vist bilete av båtar og segling på internettet, før vi blei kjørt rundt på ei lita omvisning. Før vi tok avskjed blei vi bedne med på grilling i fjøra neste dag.

Utflukta va en kjempesuksess. Vi grilla kreps og kosa oss i lag med Federico og Argante, Argante si mor Rossana og Rossana si dotter Rakel. Rossana hadde med seg  digre sitronar frå bestemora sin hage. Sjølve fruktkjøtet var på storleik med ei plomme, men det kvite skalet var saftig og smaka som eple!  Vi åt og kosa oss og prata om krig og fred og politikk og sånn, og samanlikna respektive skuleverk. 

Dagen etter tok Rossana oss med for å bade i varme kjelder. Dette var dammar i vasskanten som blei fylde med sjøvatten når det var store bårer, for så å bli varma opp av vulkansk aktivitet. Vi plaska rundt i dammar frå lunkne til glovarme, før vi hoppa i havet då tålegrensa var nådd.



Nokre dagar seinare stod Federiko på kaia igjen. Han hadde med hjelp frå Jared kjøpt eit drivanker han var svært nøgd med, og no ville han be oss på heimelaga fiskecouscous heime med Rossana den kvelden. Vi var ikkje vanskelege å be.  Rossana hadde pussa opp bestefaren sit gamle båthus kjempefint  og budde der. Rakel sov og Argente tusla småtrøytt omkring. Rossana hadde ringt bestemora etter oppskrift og koka couscous på gamlemåten i timesvis. Fisken hadde Federico tatt med spyd då han dykka tidlegare om dagen. Alt smaka nydeleg, og vi delte musikk med kvarandre på you tube. Etter ein uvanleg triveleg lag, køyrde Federico oss attende til byen. Bortsett for at vi råka på kvar sine to glas med Laphroaig på vegen, gjekk det fint for seg.

tirsdag 1. mai 2012




På Pantelleria har vi funne øyparadiset vi har leita etter.  Fyrste morgonen då eg stakk hovudet ut , stod der ein gamal knark og venta. På ei salig blanding av italiensk, fransk og litt nederlandsk, spurte han om vi ville kjøpe raudvin, kvitvin, søtvin, kapers eller oregano? Mest for å vere snill tinga eg ei flaske raudvin av han. 
Den kvelden var vi bedne på ein drink av våre franske vener. Litt før solnedgang  rusla vi over til båten Che te mi. Eg er glad i noko salt med drikke, så eg håpa på at det var satt fram litt potetgull. Og det var der. Så kom vertinna ut med eit brett med assorterte kanapear, og ein bolle med små tomatar fylte med tunfisk. ”Ein skal ikkje undervurdere franske damer på kjøkenet”, tenkte eg glad. Etter ei stund gjekk ho inn og henta ein varm, nylaga quiche. Når den var fortært kom ein heimelaga tiramisu med jordbær på bordet.”Kona mi er fantastisk. Ho er den beste restauranten i Monastir”, sa  Jèan Marie nøgd.  Vi kunne ikkje anna enn å vere einig. Det er ikkje farleg å bu i båt når det er slikt stell å få!
Neste morgon var vår lokale ven på plass med vinflaska vår. Han heitte Pasquale, 75 år gamal, født og oppvekst på Pantelleria. Vinen laga han sjølv, og etter å ha spurt litt, blei vi invitert til å vere med å sjå garden hans. Han kom og henta oss i ein bitteliten turkis Fiat Panda, og vi humpa av garde oppover grusvegane. På det vesle småbruket fekk vi sjå  kjøkenhagen, ein liten olivenlund, ein ”arabisk hage” med sitrontre og tomat, og ikkje minst vinmarkane med sortar som er unike for Pantelleria. Desse brukast til å lage den lokale kvite søtvinen Passito, som han sjølvsagt òg laga. Etter å ha smaka på både raud, kvit og søt frå Pasquales sortiment humpa vi nøgde ned fjellet igjen. I hamna avtala vi at han skulle hente oss neste dag for ei omvisning på øya.
Etter ein såkalla lunsj med Fransoice og Jèan Marie (kylling konfit med sprøsteikte amadinepoteter og smørdampa erter), blei vi henta av Pasquale. Han kjørte oss først gjennom det vakre landskapet til den  vidgjetne innsjøen på øya. Lago er langgrunn og held perfekt badetemperatur i april. Om sommaren er han så varm at ein ikkje kan bade i han. Vi nytta sjansen og sumde heilt ut til der marebakken ledar ned i det djupblåe krateret i midten.  På botnen grov vi opp svart gjørme som lukta promp. Pasquale sa den var bra for huda og raumatiske ledd, så vi smurde kvarandre inn med liv og lyst.
Etter å ha skylt godt av oss kjørte  vi vidare. Etter ei kort vatningspause heime med Pasquale, var vi på vegen igjen, no iført raffe, lånte stråhattar som gjorde at vi såg ganske mafioso ut. Han leda vegen en halvtimes gåtur langs ein sti med flott utsikt over Monastere, ein dal der munkar produserte vin i gamle dagar. Til slutt kom vi fram til ei grotte der damp siva ut. Det var ei naturleg badstue, varma opp av vulkanske krefter.  Berre iført badeklede huka vi oss ned og luska inn i den mørke varmen. Etter eit kvarter kom vi drypande ut at, glade for å kunne tøme ei flaske kaldt vatten over oss. Dagen blei avslutta heime med Pasquale igjen, der seniora serverte te med heimeavla sitron.

tirsdag 24. april 2012

Arabarpause...

I Monastir fann vi det triveligaste seglarmiljøet på heile turen. Kvar søndag møtast dei og grillar i lag, og kvar torsdag et dei i lag på den samme resturanten. Området rundt marinaen er reint og ryddig med fine resturantar og cafear omkring. Skipshandlaren er halvt skots eg ein særskilt triveleg kar som både fiksa motoren vår og gir oss tips om korleis å takle lokalbefolkninga. Og det trengs.

Eg har før trudd på teorien at generalisering er feil, og at mykje kan oppklarast om ein reiser til heimlandet til kulturen og prøver å forstå dei. Difor var det med ope sinnelag og positiv innstilling eg kom til mitt første arabiske  land. Etter to veker konkluderar eg, etter fleire ubehagelege hendingar, at arabiske menn stort sett er respektlause klyser. Både Jared og eg blei etter kvar mektig lei av at eg ikkje kunne gå nokon plass aleine, og sjølv når vi var i lag øydela framferda til arabarane det som skulle vere trivelege ekskursjonar. Respektlause, masete og skamlause alle saman. Punktum.

Nok om det. Vi fikk etter kvart nok, og bestemte oss for å ta ei arabarpause, og segle til den italiense øya Pantelleria. Eg som sist synns det var litt mykje glaning frå italienske menn kunne ikkje vente med å komme attende til latinoloverane. Seglinga gjekk for ein gongs skuld heilt greit, og etter ganske nøyaktig 24 timar sigla vi inn i hamna i vesle Pantelleria by.

Berggrunnen på øya er kolsvart, knudrete vulkansk stein. Øya er dekt med sjarmerande, små, tradisjonelle hus bygga av denne steinen, vingardar og velstelte kjøkenhagar, delt inn med mil på mil med svarte steingardar. Veret er prima, og Jared har snorkla rundt båten og skrubba skrog. Vi kosar oss med italiensk gelatio, og reiser ikkje her i frå før vi må. Chao!