På
Pantelleria har vi funne øyparadiset vi har leita etter. Fyrste morgonen då eg stakk hovudet ut , stod
der ein gamal knark og venta. På ei salig blanding av italiensk, fransk og litt
nederlandsk, spurte han om vi ville kjøpe raudvin, kvitvin, søtvin, kapers
eller oregano? Mest for å vere snill tinga eg ei flaske raudvin av han.
Den
kvelden var vi bedne på ein drink av våre franske vener. Litt før
solnedgang rusla vi over til båten Che
te mi. Eg er glad i noko salt med drikke, så eg håpa på at det var satt fram
litt potetgull. Og det var der. Så kom vertinna ut med eit brett med assorterte
kanapear, og ein bolle med små tomatar fylte med tunfisk. ”Ein skal ikkje
undervurdere franske damer på kjøkenet”, tenkte eg glad. Etter ei stund gjekk
ho inn og henta ein varm, nylaga quiche. Når den var fortært kom ein heimelaga
tiramisu med jordbær på bordet.”Kona mi er fantastisk. Ho er den beste restauranten
i Monastir”, sa Jèan Marie nøgd. Vi kunne ikkje anna enn å vere einig. Det er
ikkje farleg å bu i båt når det er slikt stell å få!
Neste
morgon var vår lokale ven på plass med vinflaska vår. Han heitte Pasquale, 75
år gamal, født og oppvekst på Pantelleria. Vinen laga han sjølv, og etter å ha
spurt litt, blei vi invitert til å vere med å sjå garden hans. Han kom og henta
oss i ein bitteliten turkis Fiat Panda, og vi humpa av garde oppover
grusvegane. På det vesle småbruket fekk vi sjå
kjøkenhagen, ein liten olivenlund, ein ”arabisk hage” med sitrontre og
tomat, og ikkje minst vinmarkane med sortar som er unike for Pantelleria. Desse
brukast til å lage den lokale kvite søtvinen Passito, som han sjølvsagt òg laga. Etter å ha smaka på både raud,
kvit og søt frå Pasquales sortiment humpa vi nøgde ned fjellet igjen. I hamna
avtala vi at han skulle hente oss neste dag for ei omvisning på øya.
Etter ein
såkalla lunsj med Fransoice og Jèan Marie (kylling konfit med sprøsteikte
amadinepoteter og smørdampa erter), blei vi henta av Pasquale. Han kjørte oss
først gjennom det vakre landskapet til den
vidgjetne innsjøen på øya. Lago er langgrunn og held perfekt
badetemperatur i april. Om sommaren er han så varm at ein ikkje kan bade i han.
Vi nytta sjansen og sumde heilt ut til der marebakken ledar ned i det djupblåe
krateret i midten. På botnen grov vi opp
svart gjørme som lukta promp. Pasquale sa den var bra for huda og raumatiske
ledd, så vi smurde kvarandre inn med liv og lyst.
Etter å
ha skylt godt av oss kjørte vi vidare.
Etter ei kort vatningspause heime med Pasquale, var vi på vegen igjen, no iført
raffe, lånte stråhattar som gjorde at vi såg ganske mafioso ut. Han leda vegen
en halvtimes gåtur langs ein sti med flott utsikt over Monastere, ein dal der
munkar produserte vin i gamle dagar. Til slutt kom vi fram til ei grotte der
damp siva ut. Det var ei naturleg badstue, varma opp av vulkanske krefter. Berre iført badeklede huka vi oss ned og
luska inn i den mørke varmen. Etter eit kvarter kom vi drypande ut at, glade
for å kunne tøme ei flaske kaldt vatten over oss. Dagen blei avslutta heime med
Pasquale igjen, der seniora serverte te med heimeavla sitron.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar